Under Trondheim Folkebibliotek ligger ruinene av den gamle Olavskirken som ble oppført på midten av 1100–tallet. Kirken ble bygget til erstatning for trekirken som ble bygd over stedet der kong Olavs lik ble oppbevart en tid etter slaget på Stiklestad i 1030.
Olavskirken var sognekirke fra begynnelsen av 1300–tallet. Her ble verdens nordligste franciskanerkloster grunnlagt tidlig på 1300-tallet. Klosteret eksisterte i drøye 200 år, helt frem til den store bybrannen i 1531 da både klosteret og kirken brant ned.
I 1989 ble det gjort arkeologiske utgravninger av et lite felt av Olavskirkens kirkegård. Feltet lå inne i det som nå er Folkebibliotekets atriumgård.
Her fant arkeologene 15 barn og unge og 14 voksne som var blitt liggende forholdsvis uforstyrret siden middelalderen. Av disse var åtte menn og seks kvinner.
Gravene kan dateres til Olavskirkens funksjonstid som franciskanerkloster, det vil si en gang mellom begynnelsen av 1300-tallet og bybrannen i 1531.
Plasseringen på kirkegården gjør det sannsynlig at de mannlige individene var franciskanermunker. Kvinnene kan ha vært såkalte provent-folk, det vil si velstående folk som betalte seg inn i klosteret, ofte på sine gamle dager. Mens de begravede mennene var forholdsvis unge voksne individer, stammet de kvinnelige skjelettene fra eldre individer. Gjennomsnittshøyden for mennene var cirka 172 centimeter, for kvinnene cirka 159 centimeter.
Slik de ble funnet
I 1989 ble det besluttet å la fire av skjelettene ligge permanent utstilt i Folkebibliotekets atriumgård. Utstillingen er av fagfolk arrangert slik at den arkeologiske utgravingssituasjonen er "rekonstruert".
Fire graver ble innlemmet i utstillingen:
Grav 390: En voksen mann, cirka 30-35 år, cirka 172 cm høy. Mannen har et velutviklet skjelett som ikke bærer preg av hardt fysisk arbeid.
Grav 402: En ung gutt, cirka 15 år, cirka 165-170 cm høy. Velutviklede knokler, fine og sunne tenner.
Grav 392: En voksen kvinne, cirka 30-40 år, cirka 160 cm høy. Kvinnen har en spinkel benbygning. Regelmessige, pene tenner uten hull.
Grav 397: Et nyfødt barn som døde like etter fødselen. Barnet levde lenge nok til å bli døpt. Dette vet vi fordi barnet er gravlagt på kirkegården der bare de som var døpt ble begravet. Vi kan ikke si om det er en gutt eller pike.
Det har ikke vært mulig å bestemme dødsårsaken til noen av individene ut fra skjelettet.
Generelt kan det sies at de tre "store" menneskene var høye og hadde velutviklede knokler. Skjelettene bærer ikke preg av harde fysiske belastninger, og det er mange forhold som tyder på at de har hatt gode ernæringsforhold og levekår under oppveksten. De har antagelig vært blant de bedrestilte i samfunnet.
(Kilde:
Skjelettene i biblioteket av Berit J. Sellevold. Arkeologiske undersøkelser i Trondheim nr. 4. Riksantikvaren, Utgravingskontoret for Trondheim, 1990.)
