Anders Porsanger

1735-1780

Anders Porsanger var født i Olderfjord i Finnmark og var av sjøsamisk ætt. Han ble tidlig lagt merke til for sine gode evner.

I Trondheim ble Seminarum lapponicum oppretta i 1751, i nær tilknytning til Katedralskolen. Det overordna målet var å knytte den samiske befolkninga tettere til kongeriket for øvrig. For å oppnå dette var det viktig å skolere prester og embetsstand i samisk språk. Knut Leem var leder for dette seminaret. Han hadde sjøl presteerfaring nordfra, og hadde lært seg samisk. Han arbeidet med å utvikle samisk grammatikk og ordbok. Han fikk midler til å knytte til seg en assistent i dette arbeidet, og fikk hjelp av prosten i Vest-Finnmark til å finne en god kandidat. Og slik var det at Anders Porsanger kom til Trondheim i 1752.

Samtidig med språkoppdraget, ble Anders elev ved Katedralskolen. Det vakte en del motstand at en sønn av folket, og endatil en lapp, skulle slippe til ved skolen. Men Porsanger var en dyktig elev. I 1758 reiste han videre til København for å studere teologi.  Og i 1761 tok han teologisk embetseksamen- den første norske same med universitetsutdanning! Under oppholdet i Danmark var han delaktig i å oversette Bibelens tre Johannesbrev til samisk.

Porsanger fikk kallsbrev og skulle reise til Varanger som misjonær. Underveis ankom han igjen Trondheim ved juletider 1761. Her ville de gjerne beholde sin tidligere student, men dette var det ikke økonomi til. Han rakk imidlertid å bli ordinert til prest av biskop Gunnerus i april 1762, før turen gikk nordover til Varanger.

I april 1764 var han atter tilbake i Trondheim. Han ble utnevnt til prest ved Trondhjems Hospital, samtidig som han skulle fortsette arbeidet under Leem, særlig med spørsmål rundt utvikling av et samisk skriftspråk. Samme år ble han gift med Anna Catharina Hagerup, og de fikk flere barn de nærmeste årene. Økonomien var ikke god, og perioden ble delvis preget av anstrengte samarbeidsforhold. Porsanger var en outsider, og fikk sikkert merke dette i sine standsbevisste omgivelser. Samtidig kan han også ha vært prega av et visst overmot.  Noen skal ha brukt karakteristikken «ufordragelig bondestolthet» om ham! I 1771 ble han av kongen utnevnt til residerende kapellan i Domkirkens menighet, men dette fikk Gunnerus omgjort.  Porsanger ble marginalisert både som prest og som språkforsker, og i 1772 dro han med familien til Finnmark. Først som sogneprest i Vadsø, og fra 1777 som prost for hele Øst- Finnmark.

Tradisjonen gir han et godt ettermæle i gjerninga som prest. Likevel er det tydelig at han så for seg et virke som var nærme begivenhetenes sentrum. Livet endte tragisk.  I 1780 tok han med seg familien til København. Han ville forsøke å tilegne seg et mer attraktivt embete.  Utenfor Risør forliste båten, og hele familien omkom.

Det er vanskelig å tenke seg at hedersbetegnelsen pioner skal kunne brukes om noen mer egnet person enn Anders Porsanger. Etter at han (som første same) ble ordinert til prest i 1762, gikk det over 160 år før nestemann med samisk bakgrunn ble prest i Den norske kirke!

Anbefalt lesning: Vor kristne og humanistiske arv: betraktninger ved 200-årsjubileet for Grunnloven. 2014. (Artikkel av Roald E. Kristiansen).

Tekst: Einar Rædergård