Carl Jacob Waldemar Schmettow

1744-1821

Schmettow tilhørte en tysk adelsfamilie. Han vokste opp i Danmark, og fikk militær oppdragelse. Som tenåring deltok han i syvårskrigen (den europeiske) på preussernes side. I 1774 avanserte han til oberst, og i 1776 ble han utnevnt til sjef for det 3. Trondhjemske Infanteriregiment. Han fikk generalmajors grad i 1787, og videre til generalløytnant i 1802. Schmettow la stor vekt på å skolere befalet sitt, og regnes som en foregangsmann på dette feltet.  I 1814 sluttførtes det militære løpet da han ble utnevnt til kommanderende general for det nordenfjeldske. Men i denne posisjonen fikk han ikke være lenge.

Norge var blitt avgitt til Sverige ved Kielfreden i januar 1814. Under de politiske forhandlingene samme år kom den språkmektige Schmettow inn i kretsen rundt prins Christian Frederik, som arbeidet iherdig for at Norge skulle bli selvstendig. Schmettow tok aktivt del i forhandlingene med svenskene utover året, og gjorde seg upopulær (hos svenskene) med steile holdninger og krasse formuleringer. Det endte med at generalen fikk avskjed ”på grått papir”. Dette var likevel bare en foregripelse av begivenhetenes gang, da Schmettow nå hadde nådd en relativt høy alder.

I det sivile gifta Schmettow seg med Christiane Møllmann i 1778, og dermed til stor velstand. Rotvoll ble en besittelse, i tillegg til Mostadmarken jernverk og flere større eiendommer i byen. Fra Rotvoll regisserte paret omfattende selskapelighet, og rester av hans vinkjeller kan fortsatt spores i terrenget. Enda mer  ruvende i landskapet er Schmettows allé, som strekker seg sørover i retning Brundalen. Generalen var en ivrig jordbruker, og eksperimenterte flittig både med frukt- og grønnsakdyrking. Han var i tillegg meget belest, og etterlot seg ei diger boksamling. Som privatperson må han kunne karakteriseres som fargerik. Hjelpsom og gjestfri, men også lunefull, forfengelig, hissig og oppfarende.

Etter eget ønske fikk han ”en enkel soldatbegravelse” da han ble stedt til hvile på Domkirkegården i 1821. Han etterlot seg to døtre.

Anbefalt lesning: Strinda den gang da. Årbok for Strinda historielag 2013 (Artikler av Jan P. Breida).

Tekst: Einar Rædergård