Anna Kornelia Holm

1885-1962

Dette er historia om ei arbeiderkvinne som har fått et minnesmerke etter seg. Denne skulpturen er spøkefullt blitt kalt for ”Trondheims mest populære kvinne”! Men alt dette skjedde lenge etter at Anna var død.

Anna Holm var født på Skjervøy i Nord- Troms. Hun var et såkalt uekte barn. Faren var handelsbetjent, og Anna beholdt etternavnet hans hele livet. Mora gifta seg med en enkemann ikke lenge etterpå, og det kom flere småsøsken til. Anna ble etter hvert overlatt til pleieforeldre. Dette var ikke noen uvanlig skjebne for barn (uekte eller ikke) i store søskenflokker. Pleiehjemmet lå ikke så langt unna der mora og familien bodde, så kontakten kan ha vært god og normal. Anna ble konfirmert på Skjervøy i 1902, og av presten har hun fått de beste anmerkninger.

I folketellinga for 1910 finner vi Anna i Harstad, som ”oppvartningsjomfru” ved et hotell/pensjonat i byen. På et eller annet tidspunkt har så veien gått videre til Trondheim, men det er ikke lett å si akkurat når. Sporene etter henne blir sikre fra midten av 1920- tallet. Her i byen har hun tjent til livets opphold med å vaske klær og koke mat for forskjellige familier. Det må ha vært harde og lange arbeidsdager. Og ofte kalde. Klesvask foregikk oftest i kjellere og i gårdsrom. Anna var ikke så meddelsom, men hun kunne le av en spøk. Hun la heller ikke skjul på at hun kunne føle seg ensom. Rundt 1937 flytta hun til en liten og kald leilighet i Danielsveita, og her ser det ut som om hun bodde resten av livet.

Omtrent da krigen var slutt ble Anna ”pensjonist”. Det er tvilsomt om hun fikk noe raust stykke av velferdskaka, nøkternhet og sparsommelighet prega tilværelsen hennes. Hittil hadde hun vært et menneske i massen. Men nå fikk hun mye fritid. Hun tilbrakte lange stunder  i midtbyen, og ble etter hvert et ganske kjent trekk i bybildet. Hun hadde en røslig og gammeldags framtoning, og sa ikke nei til å stille opp da Tone Thiis Schjetne i 1957 ba om å få lage en modell av henne. På 1980- tallet tok kunstneren opp denne tråden, og resultatet ble den folkekjære torgskulpturen ”Go’dagen”- som var Annas standardhilsen til forbipasserende. Også i Stavanger står det en kopi av den samme skulpturen (der den kalles ”Kånå”). Og overalt er det det allmenne og hverdagslige over figuren som appellerer til publikum.

Men all denne populariteten fikk Anna Holm aldri oppleve. Da hun døde, ble alle formaliteter ordna av det offentlige. Det er ikke noe spor etter pårørende, og ”i nærvær av venner” ble hun stedt til hvile.

Anbefalt lesning: Billedhuggeren Tone Thiis Schjetne. Tapir, 2003.