Doris Martens

1815-1902
Hun var døpt Anna Dorothea, men ble etter hvert bare kalt Doris.
Historia om henne er tett knytta til borgerfamilien Hoë, som rundt midten av 1800- tallet sto bak et av de mest dominerende handelshusene i Trondheim. Gründeren Herman Hoë var (som skikken var) fra Flensburg, og han etablerte seg i Trondheim på 1770- tallet. Foretaket Hoë utmerket seg spesielt med en stor skipsflåte.
Etter at senior trakk seg ut av ledelsen, ble firmaet styrt av svigersønnen Herman Garmann. Og etter at denne døde i 1853, var sønnen Gerhard Fredrik Hoë eneinnehaver fram til sin død i 1877. Gerhard Fredrik var ugift og barnløs, og firmaet forsvant ut av historia med ham.
Herman Hoë hadde fire døtre. Den eldste var gift med nevnte Garmann. Datter nummer to het Dorthea, og hun ble gift med prestesønnen Ditlef Martens, som hadde bakgrunn fra handelshuset Lorck. Disse foreldrene fikk så datteren Anna Dorothea (Doris) i 1815. Men Ditlef og Dorthea hadde ikke noe godt samliv. Stadig disharmoni førte til at de ble separert i 1821. Og året etter døde likegodt Ditlef, av et "apoplektisk tilfelle".
I årene som fulgte har sikkert mor og datter fortsatt å bo sammen, i tosomhet. Doris ble aldri gift. De har nytt godt av familiefirmaets soliditet. Antakelig har de bodd i familiens residens i Søgaden (Kjøpmannsgata 32, revet, der Daniels Pub holder til i 2013). Vi kan se for oss at de har levd tett sammen med den ugifte bror/onkel Gerhard Fredrik, etter at foreldrene døde rundt 1840.
Firmaet opphørte som nevnt i 1877, samme år som både mor Dorthea og onkel Gerhard døde. Men det etterlot seg en stor formue til fordeling blant de relativt få arvingene. Så har Doris gradvis begynt å dele av sin pekuniære overflod med de som var kommet dårligere ut. Doris blir beskrevet som «i overordentlig grad godgjørende», og at hennes innstilling var legendarisk. Hver lørdag var det utdeling av pengebeløp til trengende fra adressen i Kjøpmannsgata. Også andre veldedige formål fikk støtte, men alt skulle foregå uten oppstuss og utenfor offentlighetens rampelys.
Hun døde, gammel og fortsatt velhavende, i mars 1902. Mange sto i takknemlighetsgjeld til Doris Martens. Domkirka var nesten fullsatt, kista var meget tett besatt med blomster, og i menneskemassen «såes flere fattige». Men, som det nesten kryptisk tillegges i referatet: "Ingen af Afdødes udenbyes paarørende var til stede ved Graven".
Etter hennes død ble det testamentarisk opprettet to forskjellige legater med grunnleggende sosial profil.
Anbefalt lesning: Magnus Lie: Stiftelser og legater i Trondhjem. 1922.