Herman Watzinger

1916-1986

Faren, Adolf Watzinger, var en kjent mann i Trondheim. Han var den aller første professoren som ble tilsatt ved NTH (1909). Som tysk statsborger ble han innkalt til krigstjeneste under 1. verdenskrig, og sønnen Herman ble derfor født i Wiesbaden i 1916. Men etter krigen kom familien tilbake til Trondheim, og Adolf døde her i 1959.

Familien bodde først i Eidsvollsgt., men etablerte seg siden i Tidemands gate 34. Her vokste Herman opp, sammen med far, mor (som var fra Latvia) og en storebror.  Han fullførte treårig handelsgymnas i 1936. På fritida drev Herman blant annet på med friidrett. Han var organisert i arbeideridrettsklubben Trond, der han også hadde tillitsverv. Han fikk neppe utvikla talentet sitt fullt ut. Men i 1938 løp han 400m på 50.2, noe som var et av de beste trønderske friidrettsresultatene det året.

Etter gymnaset begynte Herman Watzinger på NTH, der han var ferdig sivilingeniør (maskin) i 1941. Samme år gifta han seg, og fikk egen bopel på Breidablikk.

I perioden 1942-45 var Watzinger ansatt som assistentingeniør ved NTH. Samtidig kom han aktivt med i motstandskampen mot de tyske okkupantene. I krigens siste fase var han innrullert i Milorg- gruppa Polar Bear 2, som primært skulle forhindre at tyskerne ødela sentrale anlegg når de trakk seg tilbake. Herman var våpeninstruktør for mannskapet som var knytta til høyskolen. En skulle kanskje tro at motstandsbevegelsen var ekstra på vakt overfor personer med åpenlys tysk herkomst. Herman har tydelig nytt stor tillit, noe som må være tegn på grunnfast integritet.

Etter et kort arbeidsopphold i Kristiansund, dro Watzinger i 1946 på studietur til New York. Her møtte han Thor Heyerdahl, og ble rekruttert som deltaker på Kon-Tiki-ekspedisjonen. Heyerdahl ville bevise at det var mulig å tilbakelegge store avstander over åpent hav med fartøy som utelukkende er satt sammen av naturens egne materialer. Watzinger var Heyerdahls mest betrodde mann, og deltok aktivt i konstruksjonen av flåtefarkosten Kon-Tiki. Den 8000 km lange seilasen fra Peru til Polynesia (vår/sommer 1947) ble gjennomført på 101 døgn, og vakte stor internasjonal oppmerksomhet.  Etter ekspedisjonen var Watzinger  på omfattende foredragsturné i Trøndelag, med stor suksess og fulle hus. I Trondheim måtte det ekstraforestilling til i Frimurerlogen.

Utferdstrang fortsatte å være et stempel på Watzinger sitt liv. Etter to år hos Fred. Olsen i Oslo og to år i Stockholm, gikk turen tilbake til Sør-Amerika. Mesteparten av perioden 1950-70 bodde han i Peru, der han også ble norsk generalkonsul. Han hadde kontaktnett over store deler av kontinentet. Arbeidsfeltet var fiskeri, spesielt foredling og konservering/frysing av fisk. Etter hvert ble han også engasjert av FNs Food And Agriculture Organization (FAO).

Rundt 1970 var Watzinger tilbake i Europa. Her var han stasjonert i Roma og knytta til FAO med fiskeriutvikling som spesialområde. Han ble etter hvert assisterende generaldirektør i organisasjonen.

Herman Watzinger døde i Peru i 1986, mens han var reiseleder for ei gruppe forskere. Da broren Hans Jacob døde året etter, ble begge brødrenes urner satt ned på familiegravstedet på Domkirkegården i Trondheim.

Watzinger sitt navn kom i rampelyset igjen i 2012, da spillefilmen Kon-Tiki (regi: Rønning/Sandberg) hadde premiere. For å skape «nerve» i filmen, var rollefiguren Herman Watzinger framstilt som en  tviler og skeptiker. Det var en allmenn oppfatning at dette stemte dårlig med virkelighetens Watzinger, og dette utløste en prinsipiell diskusjon om etikk og forholdet mellom virkelighet og fiksjonsframstilling.

Anbefalt lesning: Ragnar Kvam: Thor Heyerdahl [Bind 1] Mannen og havet. Gyldendal, 2005.