Marie Wexelsen

1832-1911

(Inger) Marie Wexelsen ble født på Toten, og familien var preget av ikke-dogmatisk, grundtvigiansk kristendom. I fire år var hun elev ved en etter tida "moderne" pikeskole, og etter hvert kom hun også selv til å drive en egen skole for småbarn.

Marie Wexelsen var opptatt av sosiale spørsmål og av kvinners rettigheter. Blant familiens venner var folkehøgskolepionerer som Anders Reitan og Ole Vig. Men selv om hun levde ugift og barnløs, var det særlig barnas stilling som kom til å dominere Wexelsen sitt virke. Hun gikk i bresjen for en åpnere og mer bejaende barneoppdragelse, befridd for de strengeste tradisjonene i kirka. Ved siden av det pedagogiske engasjementet, var det som forfatter hun fikk størst betydning.

Den første boka hennes ble utgitt i 1858: En liden Julegave for Børn og Børnevenner. Boka ble forelagt av broren Fredrik, en folkekjær prest med virke i Trondheim. Boka preges av lys, religiøs formidling, fri for trusler om en straffende guddom. Både denne og flere andre bøker gjorde stor lykke og ble trykt i flere opplag. I 1859 kom Ketil. En Julegave for de Smaa. Her finner vi teksten til Jeg er så glad hver Julekveld, som siden er blitt til folkeeie. For første gang var julebudskapet formidlet i et språk som barn lett kunne forstå. Den mest kjente boka hennes er ellers romanen Et Levnedsløb (1866), som har åpenlyst selvbiografisk preg.

I 1894 flyttet Marie og søstera Fredrikke til Trondheim. Her bodde fra før broren Fredrik, som hadde gitt ut den første boka hennes og som i tillegg var en kjent prest og filantrop. Hun ga også etter dette ut et par små bøker, men levde ellers et tilbaketrukket liv. Vi kan tro at det bragte luft inn i tilværelsen at nevøen, tidligere statsråd Vilhelm Andreas Wexelsen ble utnevnt til biskop i Nidaros i 1905.

Om Marie levde gjemt de siste leveårene, var hun ikke glemt. Minnesteinen på grava på Tilfredshet kirkegård ble reist ved bidrag fra skolebarn i Trondheim.

Anbefalt lesning: Sonja Hagemann: Jeg er så glad hver julekveld. Oslo, 1968.