Mons Lie

1757-1827
Mons Lie var født i Ålen, der faren sto med ett bein i jordbruket og det andre i gruvearbeid. Da Mons var 9 år, falt han av en hest og brakk ei arm. Denne ble aldri helt god igjen, og skaden la hindringer i veien for tungt arbeid. Isteden fikk han noe skolegang på Røros, der han lærte å lese og skrive. Siden fikk han bl.a. oppdrag på kontoret til gruveledelsen i bergstaden.
17 år gammel kom han til Trondheim. Uten å ha noen formell faglig bakgrunn, gjorde han her raskt karriere.  Først som tjener i handelsborgerskapet, siden som skriver og  forstander. Han fikk ansvaret for skogseiendommene til Angells stiftelser. Alt dette før han var 20 år.  I 1777 inngikk han også sitt første av tre ekteskap. Som et resultat av dyktighet og evner fikk han i 1793 juridisk bevilling i Trondheim by og i amtet for øvrig.  Han praktiserte som prokurator fram til 1811, og var da blitt en velstående mann.  Lie hadde bygd seg opp et renommé som en rettskaffen og årvåken embetsmann. Han sto sterkt blant menigmann, fordi han ikke var rekruttert fra borgerskapet, og ikke uten videre tok parti for de velhavende. Etter 1800 fikk han ansvar for brannberedskapen i byen, og i 1808 ble han utnevnt til rådmann. Han hadde et tidvis spent forhold til handelsborgernes representanter i byens maktorganer.
I den politiske diskusjonen rundt 1814 ivret han for allianse med Sverige. Han mente at Norge ikke var modent for selvstendighet, og fra  oppveksten hadde han opplevd naturlig omgang og samkvem over grensa til naboen i øst. Dette var et upopulært mindretallsstandpunkt. Men i 1817 ble han endelig utnevnt som politimester i Trondheim, et embete han lenge hadde strukket seg etter.
Mons Lie har etterlatt seg noen prøver på dikting på dialekt. Den litterære tradisjonen ble ført videre i familien, og Mons er oldefar til dikteren Jonas Lie (1833-1908). Dennes sønn igjen, Erik Lie, ga ut boka Naadigherren i 1927. Her skildres en oppkomlingskarriere som er tydelig modellert etter tippoldefarens historie.
Anbefalt lesning: Norsk biografisk leksikon b. 8. 1923.