Otto Nielsen

1909-1982

Otto Nielsen vokste opp i en musikalsk familie i Nonnegata. Foreldrene var aktive innen sang og teater i Arbeidernes Sangforening og i arbeiderlosjen ”Sverre”. Otto markerte tidlig et stort kunstnerisk talent. Han var med i Bispehaugen Skoles Musikkorps, og han vant premier for skolestilene sine. Han tok en særdeles god middelskoleeksamen, og begynte etter hvert på Katedralskolen. I gymnastida var han drivkraft i skolerevyene som tekstforfatter og utøver, og fikk rykte som et ”revyfenomen”. Dette utviklet han videre som student ved NTH.

Etter et avbrutt arkitektstudium, bestemte han seg for å satse i underholdningsbransjen. Han begynte å lage radioprogrammer, og han formet også en sangduo sammen med søstera Gerd (som var 9 år yngre). Disse to oppnådde stor suksess på 1930-tallet. Gerd og Otto turnerte og spilte inn plater, repertoaret var for det meste signert Otto Nielsen.

I 1934 flytta Otto til Oslo, hvor han ble boende. Men hele livet følte han seg som trønder, noe også folk flest oppfattet ham som. Under krigen satt Otto Nielsen på Grini fra høsten 1943. Her ble han en sentral kulturbærer og humørspreder, bl.a. gjennom julerevyen ”Leve Friheten” og forsakelsessangen ”Det har vi”.

Samarbeidet med Gerd fortsatte mer sporadisk også etter krigen. Men primært ble han nå knyttet til NRK - lenge som frilanser, men med fast ansettelse fra 1957. Hans ruvende radioettermæle er sterkest forbundet med programmet Søndagsposten, som han var leder for i 22 år. Her trakk han inn flere av landets beste krefter innenfor litteratur og musikk. På sitt mest populære hadde Søndagsposten 600000 lyttere.

Otto Nielsen skrev tekst og melodi til flere folkekjære viser (som den trondheimspatriotiske Litjvisa mi). Han lagde også melodier til andres tekster (som Alf Prøysens Du skal få en dag i mårå). Og han gjorde andres viser populære gjennom egen framføring (som Bakklandets Vakre Maja, egentlig en svensk tekst/melodi, som Otto Nielsen lagde trondheimsvise av).

Til tross for sin ubestridte nasjonale posisjon (han ble tildelt hedersprisen under Spelemannsprisen 1975) er det ingen tvil om at det er i fødebyen han minnes tydeligst. Kanskje er det bare der at det finnes kvalifisert publikum for ei vise som Hajnnhojnn i bajnn?!

Anbefalt lesning: "Litjvisa mi": En vise-biografi. Norsk musikkforlag, 2002.