Tormod Kark

I Heimskringla fortelles det at Håkon og Kark ble født samme natt. Dette kan ha blitt tatt som et tegn av omgivelsene, og bidratt til at de to kom i et spesielt forhold til hverandre. Kark skal på et tidlig tidspunkt ha blitt ”gitt” til Håkon. Sosialt befant de seg i hver sin ende av skalaen. Men vi kan lett tenke oss at de to jevnaldringene hadde god kontakt i oppveksten på Lade, og at de alt fra barnsbein av delte mange erfaringer og opplevelser.

Faren til Håkon, Sigurd Jarl, ble drept rundt år 962. Ettersom Håkon vokste seg til makt, er det tydelig at Kark fulgte med som en av hans mest betrodde menn. Håkon levde et liv i strid, og befant seg antakelig mye av tida i austerled. Etter listig renkespill ble han Norges styrer rundt 970. Da kontrollerte han det nordenfjeldske og vestlandet sør til Agder. I det berømte slaget ved Hjørungavåg på Mørekysten (ca. 986) sloss han mot danske styrker og kristent tankegods. Ved dette tilfellet er Kark skrevet inn i sagaen, tett ved sin herres side.

Men det er primært i beretningene rundt Håkons endeligt at Kark trer fram som en skikkelse på egne bein. Kanskje kan det antas at han på dette tidspunktet hadde nådd en posisjon der han kunne ha kjøpt seg fri fra trelldommen. Likevel har han fortsatt å stå last og brast med Håkon. Denne hadde nå kjørt seg ut mot omgivelsene, delvis på grunn av uryddig og urimelig livsførsel. På samme tid var Olav Tryggvason på vei nordover med maktovertakelse og kristendom på programmet. Detaljene blir lett diffuse, men i sluttfasen finner vi Håkon og Kark på rømmen, i skjul på Rimol ved Melhus. De er grundig kjørt opp i et hjørne. Her har så Kark drept sin herre med kniv, for så sjøl i neste omgang å bli henretta av den nye kongens menn. Både jarlens og trellens hoder ble satt på stake på Munkholmen, til skrekk og advarsel.

Mange har i ettertid vært opptatt av Kark sitt motiv. Drepte trellen sin herre med overlegg, i håp om å bli gitt friheten som belønning? Eller kan hensikten ha vært mer ”moderne”, at han ville skåne Håkon for den skjebnen som ventet ham. Det er ikke forutsett at det fantes vitner til selve gjerningen, og det er også vanskelig å tenke seg at Tormod Kark har hatt anledning til å gjøre rede for handlingene sine. Så dette blir reine spekulasjoner. Men stoffet har inspirert mange - fra Adam Oehlenschläger (1807) til nåtidige forfattere som visegruppa Isenkram (Soga om Kark, 1974), Peder W. Cappelen (1974) og Idar Lind (2000).