Johan Nordahl Brun

1745-1816

Det var i Bergen han hadde virket sitt brorparten av livet, og det var til denne byen han skrev hyldningssangen Jeg tok min nystemte Cithar i hænde. Men det var på Byneset han var født, og det trønderske lynnet tok han med seg til Bergen.

Johan Nordahl Brun ble født på Høyem på Byneset i 1745. Faren var tidligere kjøpmann i Trondheim, men slo seg seinere på jordbruket. Da Johan var 4 år, flytta familien til Lilleugla i Klæbu. I 1760 ble han elev ved Trondhjems lærde skole, hvor han hadde Gerhard Schøning som lærer. Utover på 1760-tallet virket Brun som huslærer i Trondheim og Klæbu, samtidig som han hadde flere korte studieopphold i København. I 1767 ble han teologisk kandidat.

I 1771 var han igjen i den dansk-norske hovedstaden, som sekretær for biskop Johan Ernst Gunnerus. Her fikk han sitt litterære gjennombrudd, da han vant prisen for "beste danske tragedie" med stykket Zarine. I København var Brun sentral i Det Norske Selskab, der norsk patriotisme og nasjonalfølelse kom sterkt til uttrykk. Brun skrev nå sangen For Norge, Kjæmpers fødeland, karakterisert av Henrik Wergeland som "Norges Marseillaise", og straks forbudt av myndighetene. Fra denne tida stammer også dramaet Einer Tambeskielver, Norges første nasjonale skuespill.

I 1772 ble han residerende kapellan i heimbygda Byneset, hvor han hilste menigheten fra første Mosebok: Dra igjen til ditt land og din slekt, og jeg vil gjøre vel imot deg. Økonomiske forhold tvang ham imidlertid til å skifte kall, og uten indre glede dro familien til Bergen i 1774. Snart var han denne byens "ledende personlighet". Og her ble han livet ut, først som sogneprest, og fra 1804 som biskop. Påskesalmen Jesus lever, graven brast skrev han i 1786.

Som teolog var Johan Nordahl Brun innbitt motstander av rasjonalismen, han var redd for at folkeopplysning skulle bryte ned den sosiale ordenen i samfunnet. Men i bevegelsen for Norges nasjonale reisning og gjenfødelse står han som en av de mest ruvende skikkelsene.

Anbefalt lesning: Johan Nordahl Brun. Bergen, Eide 1945.

Tekst: Einar Rædergård