Kunst ved Strandveiparken

Kunstner: Jan Eirik Evjen. Tittel: «Hednings ferd», 1991, nymontert 2014.

«Hednings ferd» har hatt en lang reise før den fant sin endelige plassering i den nye Strandveiparken i 2014. Den store treskulpturen ble første gang vist offentlig i Jan Eirik Evjens utstilling i Trondhjems Kunstforening våren 1991. I løpet av utstillingen ble skulpturen gitt av kunstneren til Trondheim kommune for utplassering på et offentlig sted. Det var første gang kommunen mottok en kunstgave fra en kunstner på denne måten.

To år etter fikk «Hednings ferd» plass på en gressrabatt i Innherredsveien, ved avkjøringen til Nyhavna. Der ble den stående i flere år, inntil den ble fjernet før store vei- og tunnelarbeider ble satt i gang i dette området i 2008. Etter at den nye underjordiske forbindelsen mellom Nyhavna/Innherredsveien og Strindheim lå ferdig i 2014, ble Strandveiparken opparbeidet ved Lademoen jernbanestasjon, og her fikk «Hednings ferd» en sentral plass, nesten på samme sted som på 1990-tallet.

Treskulpturen ble påbegynt tidlig på 1980-tallet med bruk av eldre trematerialer satt sammen i et fritt og tilsynelatende tilfeldig mønster. Jan Eirik Evjen kom på denne tiden inn i det aktive kunstnermiljøet på Bakke gård, og det var der skulpturen ble gjort ferdig til utstillingen i Kunstforeningen i 1991, den gang under tittelen «Den siste hedning». I den ene enden av den sammensatte installasjonen hadde Evjen plassert en enkelt tilskåret menneskefigur, som framstår som et konkret hovedelement i den abstraherte farkosten.

I forhold til 90-tallets omgivelser, med en uavklart bygnings- og trafikkmessig situasjon i denne delen av byen, er «Hednings ferd» nå satt inn i et langt mer etablert og definert byrom. Da skulpturen første gang ble utplassert her, var industrien langs elva nylig avviklet. I denne delen av byen sto byen igjen ved et nullpunkt, der det ble stilt spørsmål om den videre retning i byutviklingen. «Hednings ferd» kunne ses som et signal om et verdivalg, der det ble lagt vekt på mer enn tekniske framskritt og materiell vekst. Nå står skulpturen der igjen i et nytt, bevisst formet bylandskap, fortsatt noe fremmed, som fra en annen tid. Kontrasten er stor til den moderne trafikken og den nye, høye bebyggelsen omkring, men den står likevel ikke lenger som en ensom representant for myke verdier, estetikk og kultur. I parken har den funnet en god havn på sin lange ferd.
 
 
Loading...