Lisbet Nypan

ca 1610-1670

Opprinnelig het hun Elisabeth Pedersdatter. Men etter at hun giftet seg med Ole på gården Nypan i Leinstrand, fikk hun det navnet som hun kjennes under. Ole var født i 1602, mens Lisbeth sitt fødselsår er ukjent. Antakelig hadde de to flere barn sammen.

På Leinstrand og ellers var det på denne tida mye nød og elendighet, og folk var mindre opplyste. Mangt i hverdagen lot seg ikke forklare, og overtro hadde godt tak om forestillingsverdenen. Lisbeth var ikke noe unntak i så måte. Men folk kom ofte til henne med sykdom og lidelser, fordi hun hadde et ry som helbreder. Metodene hennes befant seg i grenselandet mellom gudfryktighet, svartekunst og naturmedisin. Slik nøt hun respekt, men folk var også engstelige for at hun hadde krefter som like gjerne kunne brukes av det onde som av det gode. Mannen Ole hadde muligens en egen evne til å komme på kant med andre, ofte i kombinasjon med drikk. I slike situasjoner hendte det at han kunne minne folk om hvem han var gift med. Når det så oppsto sykdom hos folk eller fe, begynte ryktene lett å gå.

I august 1670 startet en rettsak som ble skjebnesvanger for Lisbeth og Ole. Forhørene tok til på Leinstrand, og fortsatte i Lagtingshuset i Trondheim. Først var det en sak for å prøve ærekrenkelser framsatt mot de to, men prosessen kom snart til å rette skarpt søkelys mot de fornærmede. Seinere kommentatorer har antydet at dette antakelig var planlagt spill fra samtida sin maktelite, som heller ikke likte virksomhet som de ikke kunne forstå eller kontrollere. Gjennom vitneutsagn ble det konkludert med at Lisbeth sto i ledtog med djevelen, og at hun skulle brennes til døde. Ole slapp med halshogging. Seinere på høsten ble Lisbeth brent på bålet ved Erkebispegårdens mur.

Også etter 1670 døde det krøtter på Leinstrand, og folk ble fortsatt sjuke. Mistanken mot Lisbeth hang i i lang tid. Men hun var en av de siste som ble brent som heks i Norge. I vår opplyste tidsalder er Lisbeth Nypan blitt minnet med en veg på Kattem, og tilsynelatende tar ingen skade av å bo på en slik adresse!

Anbefalt lesning: Erling Lauglo - Leinstrand, et lite stykke Norge. Leinstrand kommune, 1957-1958.

Tekst: Einar Rædergård